Innerst i den smale og én mil lange Thorsøkilen ligger Hunnebunnen - nærmest som et innelukket basseng. Dette må ha fungert som en ypperlig havn for fiskere og fangstfolk, og som et godt utgangspunkt for handel og kommunikasjon med Europa.

På morenen ovenfor Hunnebunnen ligger fornminnene tett i tett. Tilsammen er det på Hunnfeltet registrert nærmere 150 synlige fornminner, men vi vet at det finnes atskillig mye mer under bakken. Området er en uvurderlig kilde til kunnskap om samfunnet i yngre steinalder, bronsealder og jernalder. Her finnes stensetninger, gravhauger, gravrøyser, bautastener og flatmarksgraver. Under bakken er det også funnet boplasser, rester av gamle åkre og flatmarksgraver. Gjenom feltet går eldgamle ferdselsårer, hulveier som dype furer i bakken. På Ravnberget, et stupbratt fjell like nord for gravfeltene, ligger bygdeborgen som har gitt hele bygda, Borge, sitt navn. Her er det en fantastisk utsikt over hele ytre Østfold. Borge stammer trolig fra romertiden (ca Kr.f. - 400 e.Kr.)

Området byr også på mye annen spennende historie. 6. februar i 1660 ble det utkjempet et stort slag mot svenskene omkring Hunnebunnen. Generalløytnant Jørgen Bjelke hadde valgt ut nettopp dette gryteformede landskapet for å bekjempe fienden. Slaget varte i 3 timer og et sted mellom 5000 og 7000 soldater deltok. Blant annet hadde svenskene 200 døde og sårede. Middelalderkirken på Borge brant også denne dagen, etter at gnister fra bål hadde antent den.

Hunnebunnen har historisk sett vært en yndet fiskeplass. Allerede på 1700-tallet beskrives det at den er kjent for sin skjønne, store flyndre, og på 1860-tallet ble det startet en saltvannspark her. Tvers over kilen ble det satt opp et gitter, og hele Hunnebunnen fungerte som oppdrettsanlegg for laks, ørret, flyndre og ål. I 1871 åpnet Thorsøkilens bad på den andre siden av Hunnebunnen, og snart viste det seg at kurbad og restaurantdrift ga bedre næringsgrunnlag enn fiskeoppdrett. Kurbadet holdt det gående til 1928. På vinteren ble det forøvrig til et stykke ut på 1900-tallet arrangert travløp på isen. Trolig er slike kamper også opphavet til navnet Skjærviken (Skeidarvik), etter ordet "skeid" som sikter til veddeløpskamper. Skjærviken var opprinnelig en husmannsplass under Hunn, men det brukes i dag om hele tettstedet her.

Navnet Hunn er derimot mye eldre. Det finnes ingen sikre forklaringer på hav det betyr, men formen tilsier at det er svært gammelt. Ulike tolkninger går ut på at det kan sikte til Hunnbekken, fangstplassen i Hunnebunnen eller til det flate fjellplatået på toppen av Ravneberget. Du kan lese mer om navnet Hunn her.

Hunnfeltet ligger på lettdreven sandjord, i nærheten av strandsletter og tyngre leirjord som kan ha vært brukt som beite. Det er i dag delt opp i tre adskilte gravfelt som ligger nært opptiul hverandre. I bronsealderen (1750-500 f.Kr.) må vannspeilet ha ligget like nedenfor de lavest liggende fornminnene på ca 25 m.o.h.

"Tingstedet" eller Sydfeltet er kanskje det mest spektakulære av Hunnfeltene. Med sin store samling av praktfulle stenringer tilhører det helt klart landets vakreste fornminner. Feltet besto på 1950-tallet av minst 48 synlige gravminner av variert slag. Foruten 11 store, nå restaurerte stenringer, var det 11 rundhauger, 13 røyser, 2 runde stenlegninger og en rundhaug med stenring, samt 10 enkeltstående bautastener. I feltets sørlige del er det observert en rekke flatmarksgraver, og her finnes det et lite helleristningsfelt på et svaberg. De undersøkte stenringene dateres til førromersk jernalder (ca 500 f.Kr. - Kr.f.).

Vestfeltet er den delen av gravkomplekset som har vært gjenstand for størst interesse. Det var her de første utgravningene begynte og det er her den største andelen fornminner er undersøkt. Tilsammen er rundt 20 gravhauger utgravd. Vestfeltet består av minst 56 rundhauger, 3 langhauger og en gravrøys, samt en svært markert hulvei. De fleste av de synlige gravanleggene har dateringer fra eldre- og yngre jernalder. I store trekk ser det ut til at dette gravfeltet ble tatt i bruk i romertid og utvidet suksessivt gjenom eldre jernalder og fram i vikingtid. Det er blant annet gjort flotte vikingfunn i enkelte av haugene.

Under to av de store romertidshaugene er det funnet ardspor, samt en hustuft i form av av stolpehull og ildsteder. Utgraverne tolket dette som levninger etter bosetning og en fast åker fra yngre stenalder og bronsealder.

Midtfeltet ligger i et hellende skogsterreng. Feltet er i dag overgrodd av løv- og barskog og en betydelig del av feltet er ødelagt av et grustak. På begynnelsen av 1950-tallet ble det registrert 43 synlige gravminner på Midtfeltet. Herav 5 rundhauger, 25 røyser, 7 stenringer, 8 runde stenlegninger og 8 enkeltstående bautaer. I kanten av grustaket er det funnet rester etter støpeverksteder fra bronsealderen. Det er sannsynlig at det har vært en forbindelse med mellom Midt- og Vestfeltet ettersom en gardbruker rundt 1900 støtte på hellebelagte flatmarksgraver i dette området da han skulle bryte ny jord. På Midtfeltet er det også gjort en rekke utgravninger. De få sikre dateringene fra feltet vitner om en brukstid fra midten av bronsealderen gjenom førromersk jernalder og inn i romertid.

Arkeologiske undersøkelser
Hunnfeltene har vært gjenstand for stor arkeologisk aktivitet. En sammenligning med andre gravfelt i området viser at Hunnfeltet ikke er unikt i seg selv men undersøkelsesintensiviteten på stedet gjør at det her er store muligheter for helhetlige tolkninger og nye resultater i lys av nye problemstillinger.

De første gravringene på Hunnfeltene var nærmest skattejakter. Flere hauger på Vestfeltet ble åpnet i håp om at de inneholdt verdigjenstander. Under en nattlig garvning i 1894 ble det funnet en bronsekjele fra romertid med fullt våpensett og brente bein som senere ble sendt inn til Universitetets Oldsaksamling. Fra 1908-10 ledet Helge Gjessing vitenskapelige undersøkelser av tilsammen 9 hauger på Vestfeltet og registrerte da at en rekke hauger var skadet av skattegravere.

Fra 1950-53 var Hunnfeltene åsted for en stor arkeologisk undersøkelse med internasjonal deltagelse. Målsetningen var å undersøke og tolke forskjellige slags fornminner fra jernalderen innenfor et helhetlig miljø. Man valgte ut ulike gravminner fra forkjellige deler av de tre feltene. Etterhvert fattet man interesse for eldre kulturlag under gravminnene. Under ledelse av Anders Hagen og Erling Johansen ble det i løpet av de fire sessongene undersøkt 31 gravminner, i tillegg til boplass- og dyrkningsspor.

Mellom 1971 og 1983 ble det foretatt flere mindre arkeologiske undersøkelser på Hunnfeltene. Dette var dels nødgravninger foranlediget av sandtaksutvidelser, veiarbeid og nydyrking, dels forskningsbaserte gravninger som ble holdt som feltkurs for arkeologistudenter. Senere harUniversitetet i Oslo avholdt feltkurs og skolegravninger på Midtfeltet.

Om du ønsker mer detaljerte beskrivelser av utgravningene, se Heid Gjøstein Resi: Gravplassen Hunn i Østfold, Norske Oldfunn XII, Universitetets Oldsakssamling, 1986.
Tursti

Fra denne plassen kan du følge en merket tursti til bygdeborgen på Ravneberget (87 m.o.h.). Fra toppen av den særegne klippen er det en praktfull utsikt over kulturlandskapet omkring Hunnebunnen, Hunnfeltet og Borge kirke. dessuten kan man se hele det ytre kystlandskapet. En tur til Ravneberget kan anbefales. Etter 100 meter kommer man til de flotte stenringene, kalt "Tingstedet" på folkemunne, og på stigningen opp mot borgen kan man også se rester etter stenhoggeraktivitet fra første halvdel av 1900-tallet. Her ble det tatt ut kantsten som ble fraktet den såkalte Stenveien med hest, ned til Hunnebunnen, hvor prammene ble skipet ut. Du kan også følge skiltingen 1,1 km til det store Vestfeltet. Turstiene er merket i regi av Skjærviken lokalsamfunn.

Vestfeltet og "Tingstedet" på Sydfeltet eies av Universitetet i Oslo ved Kulturhistorisk museum, mens de øvrige fornminnene ligger på privat grunn. Kulturminnene er fredet ved Lov om kulturminner. Ta godt vare på dem og vis hensyn når du ferdes i området. God tur!